Handelshøyskolen
BI
2. mai
2002
I april i
år holdt holdt professor Joseph E. Stiglitz ved Columbia University et foredrag
i Oslo. Temaet var globalisering. Professor Stiglitz har vært leder av den amerikanske
presidentens økonomiske råd, sjeføkonom i Verdensbanken, og sist, men ikke
minst, mottaker av Nobelprisen i økonomi for 2001 (sammen med Michael Spence og
George Akerlof).
Det siste
tiåret av det forrige århundre var den årlige produktivitetsveksten i USA i
klart høyere enn i de foregående to tiårene. Selv om uttrykket ”Den nye
økonomien” har fått noen skrammer etter at indeksen for NASDAQ – den
amerikanske teknologi-børsen – falt fra litt over 5.000 i mars 2000 til litt
under 1.500 seks måneder senere, er den raskere veksten i amerikansk økonomi en
realitet. ”Innovering i måten man innoverer på”, var Stiglitz’ sammenfatning av
konsekvensene av ny teknologi. Og kanskje nettopp denne åpenheten for
innovasjoner er det som har gitt USA så god økonomisk fart de senere årene.
For mange
andre land derimot var utviklingen gjennom 1990-tallet mindre gledelig. I dette
tiåret opplevde verden mellom 80 og 100 økonomiske kriser. Stiglitz minnet om
krisen i Mexico i 1994-95, i Sørøst-Asia i 1997-99 – en krise som bredte seg
til Russland og Brasil. Han kunne også lagt til den i Europa etter tysk
samling, med tilhørende altfor høye rentenivåer, som hadde klar sammenheng med
franskmennenes uvilje mot å la Tyskland skrive opp verdien av sin valuta.
Økonomiske
kriser er lite hyggelig for dem som rammes. For økonomer derimot har kriser en
verdi – mye spennende data genereres - hvilket gjør det lettere å møte den
utfordringen som ligger i å prøve å forstå hvorfor tingene gikk galt. På denne
bakgrunn var Stiglitz forsiktig optimist: Om vi makter å lære av de erfaringer
som er høstet, er ikke alt bare trist.
Nye
finansielle instrumenter gjør det mulig med en mer hensiktsmessig fordeling av
risiko. Men gir også opphav til nye risiki. Tilfellet Enron illustrerer poenget.
Hvordan kunne det ha seg at et selskap som var priset til over 25 mrd. dollar i
oktober 2001, var konkurs mindre enn to måneder senere? En utstrakt bruk av
utenom-balansen-poster som hemmet investorenes innsyn i selskapets reelle
økonomiske situasjon, er en del av forklaringen. Slike poster gir muligheter
for en nedvurdering av gjeldsforpliktelsene og en oppvurdering av inntjeningen.
Intet gleder ledelsen mer enn det. Hvorfor? Fordi børsverdien av selskapet
stiger, og med det, verdien av de aksjeopsjonene ledelsen har sikret seg.
Hvilket igjen peker på et nytt hull i systemet: Verdien av aksjeopsjoner til
ledelsen kommer ikke frem i amerikanske bedrifters regnskaper. Hvem får
ledelsen pengene fra, når opsjoner innfris? Gunstige aksjeopsjoner for ledelsen
innebærer utvanning av eksisterende aksjer.
Som leder
av presidentens økonomiske råd gikk Stiglitz i spissen for å gjøre noe med
dette. Han ville endre regnskapsreglene slik at de tar høyde for ledelsens
opsjoner. Men ble møtt med et rungende Nei – både fra Silicon Valley og fra
Wall Street. Og hva var så motargumentet? Jo, at med slik informasjon innbakt i
regnskapene, ville børsverdien av selskapene falle. Eureka! Det var jo nettopp
hensikten.
En
kommisjon ble nedsatt for å se nærmere på saken. Stiglitz utviklet en formel
for selskapets kostnader ved slike opsjoner. Et annet medlem av kommisjonen,
Kenneth Lay, sjefen i Enron, gikk sterkt ut mot en slik fremgangsmåte.
”Markedet vil sørge for en korrekt prising av aksjer”, mente han. Og da
markedet endelig gjorde det – den 2. desember 2001 var konkursen i Enron et
faktum, og aksjene null verdt – ble kostnadene unødig store for unødig mange.
Land i
Sørøst-Asia, som Sør-Korea, Taiwan og Singapore, har i dag en materielle
levestandard som er åtte ganger så høy som for bare 30 år siden. Verden har
aldri tidligere opplevd maken. Og disse landene har – gjennom en utadvendt og
eksportorientert strategi - vært aktivt med i globaliseringsprosessen. Men,
presiserte Stiglitz, det har vært en form for styrt globalisering. Et viktig element i denne styringen ligger i
kontrollen med kortsiktige kapitalbevegelser.
Hurtig
flytting av store penger ut og inn av et land kan skape store bevegelser i
renter og valutakurs. Videre kan et umodent banksystem bli kjørt over ende dersom
innlån er i fremmed valuta - uten kurssikring -, og utlån i egen valuta. Når
verken teori eller data tyder på at u-land som fullt ut liberaliserer sin
handel med verdipapirer, har raskere økonomisk vekst enn land som går mer
gradvis frem her, svekkes troverdigheten til IMF, når denne organisasjonen så
hardt presser på for en slik liberalisering.
USAs
ønske om at andre land liberaliserer sin handel med verdipapirer, dvs. åpner
opp for fri fly av kapital over landegrensene, har sammenheng med dollarens
rolle som den ledende, internasjonale valutaen. Om en bedrift i et u-land tar
opp et kortsiktig lån på 10 mill. dollar, bør sentralbanken passe på å øke sine
valutareserver. Med større reserver dempes risikoen for senere uro i
valutamarkedet. Men om bedriften betaler 12-15% i rente på sitt lån og
sentralbanken bare får 3-4% på sine plasseringer, blir det en tung nettokostnad
for landet. Vinnerne i dette spillet er det långivende landet. Ettersom
amerikanske statspapirer er hva sentralbanker gjerne anskaffer seg, gir denne
mekanismen billig lån til den amerikanske stat.
Som leder
for presidentes økonomiske råd var Stiglitz klar i sitt råd: Frie
kapitalbevegelser i Sørøst-Asia er ikke i amerikansk interesse.
Finansdepartementet stilte seg på Wall Streets side: ”Gjør det!” var deres råd.
”Som dere vil forstå var det litt av en debatt”, minnes Stiglitz. Med IMF på
den liberaliseringsvennlige fløyen (der Stanley Fischer var sjeføkonom – en
annen talentfull) ble resultatet en for kjapp liberalisering av finansmarkedene
i Sør-Korea. Og igjen måtte noen plukke opp regningen. I desember 1998
iverksatte IMF en redningsoperasjon for den finanskrisen Sør-Korea da var
kommet i. En lånepakke på over 50 milliarder dollar måtte til, den største i
Pengefondets historie.
Stiglitz
pekte på at frie kapitalbevegelser er en del av ”Washington consensus”, dvs. de
spilleregler som – etter USAs oppfatning - utviklingen av en sunn økonomi
krever. Men argumentet om at fri kapitalbevegelser er en forutsetning for at et
land kan gjøre bruk av andre lands sparing, dvs. motta kapital, gjerne som
direkte investeringer, er ganske enkelt feil, påpekte Stiglitz. ”Hvilket land i
verden mottar for tiden mest direkte investeringer?”, spurte professoren.
”China”, svarte han – et land som kom meget pent gjennom krisen i Sørøst-Asia
på slutten av 1990-tallet, bl. a. fordi kapitalbevegelsene ut og inn av landet
var strengt regulerte.
Hva som
kreves for å trekke til seg utenlandske direkte investeringer er stabilitet og
god økonomisk styring. Frie kapitalbevegelser, som bidrar til ustabilitet og
manglende styring, vil svekke
interessen for etableringen av utenlandskeide bedrifter i landet.
I
kjølvannet av overdreven innstrømning av utenlandsk kapital til fattige land
har spørsmålet om slettelse av u-landsgjeld, fått fornyet oppmerksomhet. Her
var Stiglitz klokkeklar: ”Sletting av gjeld til fattige land er noe vi bare må
gjøre.” Ta Mobutu og Kongo. Alle visste at utenlandske penger som kom til Kongo
den tiden Mobutu regjerte, i hovedsak endte opp i sveitsiske banker. Hvorfor
skal folk i Kongo i dag lide for dette? Mer generelt, når et fattig land må
bruke halvparten av sine eksportinntekter for betjening av utenlandsk gjeld, er
det noe alvorlig galt fatt.
Igjen er
Stiglitz på kollisjonskurs med IMF. Pengefondets vurdering er at bare ”good
countries” bør få slettet sin gjeld. Men om den store gjeldsbyrden er en viktig
årsak til at landet ikke er ”good”, blir IMFs argumentasjon lite meningsfylt.
En konkursmekanisme, tilsvarende for den som gjelder for bedrifter, må man få
på plass, også for land. Engasjement på grasrotnivå, i form av demonstrasjoner
på global basis til fordel for slettelse av u-landsgjeld, har endret
situasjonen. Ettergivelse av gjeld finner nå sted på koordinert basis, og
særlig til verdens fattigste land – de afrikanske.
I dagens
globaliserte verden – preget av økende forskjeller - synes Stiglitz at
myndigheter i vår del av verden skal være mer opptatt av kollektive tiltak med
sikte på å bedre de økonomiske kår for fattige mennesker og land. Med bedre
forståelse av kreftene som ligger bak globaliseringen, blir det også lettere å
gjøre noe med virkningene av denne prosessen.